Vitenskapsrelativisme: sjarlatanenes retoriske tryllestav

Den som diskuterer med alternative, vil før eller senere oppleve det: du har påpekt at homeopati er grundig testet, også dobbel blindet, og at det feiler. Og at det strider mot alt vi vet om fysikk og medisin. Du har forklart at “pH miraklet” til Bob Young er i strid med elementær biologi. Kreasjonistens påstander om manglende overgangsfossiler og at teologien kan forklares med en stor flom, er tilbakevist med mange eksempler.

Da vil en av to ting skje: enten vil den alternative svare med en konspirasjonsteori. Eller så trekker han trumfortet: det er ikke sikkert at vitenskapen og du med ditt snevre innskrenkede syn fra Blindern har rett! Vitenskapen kan ta feil! Galilei ble ikke trodd av den dogmatiske kirken den gang han beviste at jorden kunne gå rundt solen! Semmelweiss ble latterliggjort av datidens leger da han viste at infeksjoner kunne bekjempes med hygiene

De mer intellektuelle alternative henviser gjerne til Thomas Kuhn og paradigmeskiftene og franske postdittogdattisters filosofi. Derridas dekonstruksjon. Hjemlige alternative trekker gjerne frem Hans Skjervheim og positivismestriden.

Alt for å bevise at vitenskapen egentlig ikke er til å stole på, den gir ikke pålitelige resultater, rådende vitenskapelig konsensus er bare et vedtatt hegemoni som nå som helst kan endres. Altså kan det som latterliggjøres i dag være gyldig i morgen. Altså virker det alternative! Voila!

Og nesten hver gang slike argumenter trekkes frem gjøres de som om det var noe helt nytt, en åpenbaring som skeptikeren/ motstanderen aldri har hørt før, med forventning om at de skal gi seg og si at alle en er like gyldige.

Beklager, men mange av oss har hørt disse argumentene så ofte at vi antakelig kan dem bedre enn de alternative selv. Og man kan lure: har de alternative tenkt gjennom hva en slik ekstrem relativisme ville medføre? Tror de virkelig på det selv?

Ja, vitenskapen er ikke alltid til å stole på. Den kan ta feil. Den utvikler seg. Et lett narsissistisk eksempel er min egen doktoravhandling fra bare fire år tilbake, der et kapittel har riktig metode men kanskje feil i konklusjonen – men et annet kapittel har feil i metoden, men riktig konklusjon. (LOL!)

I et bredere perspektiv; platetektonikken som i dag er selve hovdfundamentet for å forstå geologi, nærmest geologiens svar på evolusjonsteorien, den som gjør at alt henger sammen, ble latterliggjort da Alfred Wegener første gang foreslo den. Det tok førti år før den slo gjennom. Det skyldtes ikke bare at man fikk det endelige beviset med havbunnspredningen, men også at de gamle motstanderne bokstavelig talt døde ut. Litt ondskapsfullt kan man si at en ny generasjon vitenskapelige paradigmer kan overta når de som hadde de forrige dør.

Semmelweiss er et godt eksempel på at konservativ vitenskap kan være farlig. Et annet er Barry Marshall og Robin Warren som foreslo at magesår kunne forårsakes av en bakterieinfeksjon, og dermed behandles med en enkel antibiotikakur, istedet for kirurgi. De ble først heller ikke trodd – men fikk nobelprisen i medisin i 2005.

Men et betyr ikke at alle som utroper seg til Semmelweisser er det. I de fleste tilfellene er det en god grunn til at de ikkje får gjennomslag. Nemlig at det alternative, selvutnevnte geniet rett og slett tar feil.

Og at vitenskapen ikke har svaret på alt – da kunne man jo bare slutte å forske – betyr ikke at all kunnskap er verdiløs. At vi ikke vt alt betyr ikke at vi ikke vet noe. I matematikken er 2+2=4, i annen vitenskaper vi sjelden så sikre men, om man kan bruke matematikken som en analog; vi kan ha en ide om svaret som ligger rundt fire, og ikke den alternatives insistering på at det er roten av minus en. Eller at alle fysikkens lover må oppheves eller at organene i kroppen egentlig alle virker på en helt annen måte enn alle verdens leger tror. At vi innimellom finner fossiler som endrer oppfatningen av hvordan deler av evolusjonen gikk betyr ikke at alt vi tror om den er feil, og at man derfor like gjerne kan velge å ikke tro på den.

Jeg tror egentlig ikke at de alternative er så relativistiske når det kommer til stykket. Ingen vil utfordre det hegemoniske paradigmet om tyngdekraften ved å hoppe ut fra et stup. Tragisk nok finnes et de som heller prøver alternativ medisin enn cellegift mot kreft, men de fleste vil nok gå til legen om blindtarmen slår seg vrang eller brekker beinet.

Vitenskapsrelativismen ikke nødvendigvis noe alternative selv tror på, men det er en hendig retorisk tryllestav for å slippe unna at bevisene taler mot deres alternative tro. Hvis bevisene ikke holder vann, prøver de å diskreditere selve konseptet bevisførsel.

Men de ser ikke at dette også undergraver deres egne påstander: hvis alle påstander er like gyldige og bevis mot homeopati eller kreasjonisme kan avfeier med et relativistisk ” en hver er salig i sin tro”, da er det eller ikke mulig å argumentere FOR homeopati eller en skapelse. Fordi et hvert argument for kan avvises med at det er en upålitelig menneskelig observasjon, som ikke er til å stole på. Dermed føyer alt, intet kan bevises eller avkreftes, – såhvordan kan man da vite at ristet og fortynnet vann virker?

De mer avanserte – dvs på godt norsk de som re lengst ute i filosofisk trallalla- land – kan da hevde at man ser virkningen direkte, som beviser at det virker, men at kravene til blindtesting er noe hegemoniet har gjort for å undertrykke det. Et filosofisk D- moment som vrenger all logikk ut inn ved hjelp av konspirasjonsteori. Å forklare slike at placebo kan gi høyst virkelige resultater er ikke så lett.

Men man kan si noe om årelating, som man i mange hundre år trodde reddet liv inntil man faktisk begynte å teste det , og så at et var farlig. Om hvordan man fant ut at røyking ga lungekreft. Om det tullete i å bruke penger på flere forskjellige, gjensidig utelukkende, behandlinger, fordi man i relativismens navn ikke vil sjekke hvilken av dem som virker.

Eller gi dem et solid spark på skinnleggen, og når de klager over at det gjør vondt, si at det er deres paradigme, men at du innenfor ditt eget paradigme, ikke har gjort noe som helst. Så hvordan vil de finne ut hva som skjedde?

Nettopp: vitenskapelig undersøkelse, som ikke gir alle svar om hvor hardt du sparket eller kanskje nøyaktig hvor stor skaden er, men som kan slå fast at det er et digert blåmerker, og at slike gjerne dannes ved slag. Og at skeptikeren som var i nærheten kanskje er skyldig…

One response to “Vitenskapsrelativisme: sjarlatanenes retoriske tryllestav

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *