Er alternativbransjen ond?

Da jeg var på vei til jobben i dag, måtte jeg plutselig spørre meg selv om et etisk dilemma: Er alternativbransjen snill eller slem?

I egne øyne er alternativbransjen ikke annet enn organisert godhet: Snille mennesker som vil gjøre gode gjerninger, redde verden og hjelpe syke med alternativ behandling. Mange er også engasjert i miljøvern. Det er jo bra. Og om folk legger om livsstilen fra burger&cola til grønnsaker&trim etter et besøk hos alternativmedisiner skal ikke jeg protestere.

Så er det selvsagt svindlere, de som selger slangeolje kamuflert som vidunderkurer, selv om de burde vite bedre. Pusherne av pH-kurer og Ny Germansk Medisin, for ikke å snakke om alle vitaminpillene og kosttilskuddene. Svindlerne er ferdig arbeid: Putt dem inn.

Men, hva med dem i mellom? De som i fullt alvor pusher homeopati eller healing. Er Snåsamannen snill eller slem? De som ser på seg selv som det naturlige alternativet som bygger opp kroppen, der slemme Big Pharma bare forgifter deg? De tror jo på det selv, der har en nærmest religiøs overbevisning om at de har rett. Er de gode eller onde?

Intensjonsetikken deres er det ikke noe i veien med. Men det som teller i medisin er ikke først og fremst om legen er god eller velmenende – selv om det er bra og kan gi placeboeeffekt – men om medisinen og metodene faktisk gjør deg frisk. I medisin er det konsekvensetikk som teller. Og der faller dessverre homepater og healere rett gjennom ned til jordens indre.

Jeg er derfor fristet til å si at alternativ medisin for en stor del er ond, fordi den tar penger og lover ting den ikke kan levere, og fordi den ofte livnærer seg på desperate mennesker. Alternativmessene som popper opp som paddehatter er det derfor fristende å stemple som ansamlinger av svindlere, som burde behandles deretter.

Alternativt(!) kunne man betrakte dem slik man gjerne betrakter fanatiske religiøse: Man forbyr dem ikke, men utøver et sosialt press og slipper dem ikke inn det gode selskap.

Noe som i mediene ville bety at de ble kastet ut av det gode selskap og at Snåsamenn mistet mikrofonstativet i Dagblabla, mens alternativmedisinere mistet mikrofonstativet i ukebladene.

9 responses to “Er alternativbransjen ond?

  1. I hovedtrekk tror jeg personlig at alternativbransjen er tåpelig og fjollete, men oftest velmenende.

    Så har du de som selger utvannet vann som skal kurere sykdommer du ikke har, det er ufarlig, men de beveger seg i gråsonen mellom svindel og fjas. For noen “pasienter” fungerer dette utmerket fordi de endelig får noen å snakke med, endelig en “lege” som tar seg tid til å lytte. Her er det bare folks penger som står på spill.

    Til slutt er det en liten rest som selger slangeolje eller sukkerpiller mot kreft eller hjertefeil, dette er ondskap i sin konsekvens (folks liv og helse står på spill) om ikke nødvendigvis i sin intensjon.

    Krever ondskap en ond intensjon (svindel), eller kan ondskapen være banal?

    • Det er vel nettopp det siste spørsmålet jeg gjerne vil drøfte. Og jeg har ikke et helt godt svar. En jurist ville i denne sammenhengen spørre om hvilken grad av uaktsomhet som må til for å kunne si at noe skal være ondt – dvs for en jurist straffbart.

  2. Som en bruger af både alternativ og traditionel medicin kan jeg godt se det ,,farlige” i begge dele. Uansett hvilken metode patienten bruger må egen dömmekraft altid være vågen, for det er jo bare mennesker som handler med patientens helse. Min guideline indenfor det alternative medicin er at jeg aldrig bruger behandlere som ikke har en traditionel uddanning også, f.ex. som sykeplejer, psykolog eller fysioterapeut. Så får man jo de allerfleste slangeoljesælgere af vejen.
    Fra mit synspunkt ligger forskellen på de to mediciner i hvor stort eller lille krav bliver gjort til patienten med at tage ansvar for sit eget helbred, og der ligger det traditionelle desværre langt bagud. Så en patient som er villig til at ændre livsstil eller livsyn kan sikkert få gavn af alternativ medicin såvel som det traditionelle, den patient som bare önsker et ,,quick fix” for sine problemer bliver luret for sine penge og det gælder også indenfor det traditionelle. De store medicinfirmaer med sin sygdomisering af alle mulige symptomer er nemlig en ganske avanceret form for slangeoljesalg også.

    • Jeg er ikke enig i at forskjellen ligger i at tradisjonell medisin ikke krever noe av pasientene. Mange er de leger som prøver å få pasientene til å skjerpe seg med kosthold og trening, uten å få gjennomslag. Det er ikke noe alternativt med det. Det vesentlige skillet er at alternativ medisin bruker behandlingsformer som ikke er dokumentert skikkelig at faktisk virker – i noen tilfeller er det tvert om godt dokumentert at de ikke virker. Men likevel fortsetter folk å tilby og bruke dem, pga noe som nærmest er en religiøs tro. Og da spør jeg: Er det de gode intensjonene til behandleren, eller de faktiske konsekvensene – i beste fall ingen effekt utover placebo, i verste fall direkte skadelig – som skal avgjøre etikken?

    • Dersom de selger et dyrt produkt og de vet at det ikke virker (f.eks. fordi det er rent vann), da er det svindel og bløff. Dersom de i tillegg prakker det på en pasient som er alvorlig syk (f.eks. kreft), da er det i beste fall uaktsomt og i verste fall ondskap (forsett).

      Men dersom alternativbehandleren er like dum og naiv som “pasienten”, ja, hva skal man si da?

  3. Denne diskusjonen kjenner jeg igjen; er mennesker som gjør andre vondt når de ønsker å gjøre godt, onde, og bør de i enkelte tilfeller til og med straffes? Er dumhet eller uvitenhet en unnskyldning for å skade andre? Jeg er ikke i tvil om at jeg vil definere enkelte alternativbehandlere som onde. Hensikten med det disse gjør er ikke først å fremst å hjelpe, men å dyrke sitt eget selvbilde. Det er uansett uetisk å fremstå som ekspert på noe en ikke er ekspert på, når det gjelder folks liv og helse.Hadde det vært en håndtverker hadde det sannsynligvis vært straffbart og.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *