Dette har skjedd:

Ukebladene har i årevis rent over av alternativmedisin og historier fra virkeligheten. Åndene er mektige på TVNorge. Alternativmessene formerer seg som brunsnegler.

Som en ørliten motvekt har NRK laget programserien Folkeopplysningen, der de setter healere, klarsynte, akupunktur, homeopati, detox og andre alternative på prøve. Gjennnom enkle forsøk med tilhørende forklaring viser de både underholdende og pedagogisk hvorfor det ikke er noen grunn til å tro at dette virker – og hvilke psykologiske mekanismer som gjør at vi tror det virker.

Dermed ble det full alarm og armer og bein i alternativmiljøet. Tenk at de, de snille svindlernealternative som bare vil godt, ble motsagt! Sinte innlegg gikk til ukulturavisen Dagblabla og Ingen Liker Å Bli Lurt-kampanjen om at Folkeopplysningen ikke vet hva de driver med. Kort sagt: Folkeopplysningen, skeptikere og forskere er rett og slett slemme om de stiller krav til vitenskapelig dokumentasjon av det alternative, for da er de dogmatiske og trangsynte, og dessuten kan ikke det alternative vurderes med vanlig vitenskapelig metode. Hva de vil ha i stedet er uklart, men de vet at det virker, og dessuten er Big Pharma også slemme, så det så!

Heldigvis fikk de svar.

I det mer akademiske Morgenbladet dukket også the usual suspects opp; et innlegg av filosof Svein Anders Noer Lie ved Universitetet i Tromsø: Den nye entydigheten. Det var nesten så man kunne høre noen franske postettellerannetister som skrømtskrivarar i bakgrunnen.

Intet er som kjent så urimelig at ikke en filosof kan foreslå det, så da Lie besudlet mitt gamle alma mater med flere stråmenn enn det finnes i norsk landbrukspolitikk, var det ikke noe annet enn å gi ham svar: Resirkulert vitenskapsrelativisme.

Siden Morrabla’ også skulle ha plass til et annet utmerket innlegg fra Kjetil Hope, Pernille Nylehn og Kristian Starheim, ble mitt noe forkortet. Det opprinnelige innlegget, med litt mer nyanser, kan avnytes nedenfor:

Resirkulert vitenskapsrelativisme

Svein Anders Noer Lie, førsteamanuensis i filosofi ved mitt gamle Alma Mater, Universitetet i Tromsø, angriper Folkeopplysningen i Morgenbladet 5. oktober. Innlegget er fullt av vitenskapsrelativisme, stråmenn og logiske feilslutninger, og ville strøket om det hadde vært innlevert som en besvarelse i vitenskapsteori på ex.phil.

Lie angriper en karikatur av forskning: Positivistisk naturvitenskap gir svaret på alt. Årsaker er monokausale, korrelasjon er lik kausalitet og en hver randomisert studie gir svaret med to streker under. Følgelig har Vitenskapen funnet Sannheten om hvordan verden henger sammen.

Positivismekritikk er viktig f.ek.s innen psykiatrien, der Breivik-saken er en klar påminnelse om farene ved at kun det som kan måles, telles og kategoriseres teller; hvis man kun vil bruke hammer blir alle problemer spiker.

Men, Folkeopplysningen handler om påstander om folk som påstår at de kan identifisere historien til et hus ved å være klarsynte, at de kan kjenne ”auraen” og bevise det ved å i blinde identifisere om høyre eller venstre hånd er strukket frem. Og det handler om medisin, om påstander om at man kan kurere sykdom ved å ta et stoff som fremkaller liknende symptomer og riste og fortynne det til ingenting.

Dette er vitenskapelig spiker, påstander om observerbar virkelighet: Huset og gjenstandene i serien hadde en faktisk historie. De klarsynte bommet, og en av dem jukset sannsynligvis. Aura-følerne traff ikke bedre enn forventet statistisk tilfeldighet. Forsøkspersonene reagerte på piller med ingenting.

Folkeopplysningen hevder selvsagt ikke at enkelteksperimenter beviser at klarsyn, healing og alternativ medisin er juks. Men de er gode illustrasjoner av vitenskapelig metode, av placeboeffekten, og hvorfor folk kan tro på noe som ikke virker.

Lie sparker inn åpne dører når han påpeker at virkeligheten er komplisert og at mange faktorer kan spille inn. Nettopp derfor må ofte flere studier til. Men når det er gjort mange nok studier, på mange mennesker og mange lidelser begynner et bilde å avtegne seg: Homeopati virker ikke bedre enn placebo.

Når alt er sagt og lite gjort, hva er Lies konkrete forslag til en mer korrekt forskningsmetode, utover å spekulere forskningen i filler til relativistisk graut? Hvordan vil Lie komme til noenlunde pålitelige konklusjoner? Eller er han kun en filosofisk skrivebordsgeneral?

Lie foreslår riktignok å teste hypotesen ”healing virker ikke” – som han, absurd, mener kan avkreftes med et enkelt forsøk! ”Healing virker ikke” er en nullhypotese, på samme måte som ”denne pillen virker ikke mot sykdom x”. Da hjelper det ikke å gjøre et forsøk der noen ser ut til å bli friske for å motbevise den. Nettopp fordi vitenskapelige resultater sjelden er monokausale, og forsøk kan gi både falske positive og falske negative resultater, vil det være nødvendig å gjøre flere forsøk og korrigere for andre variabler.

Ikke overraskende kommer Lie også med den klassiske historien om Galileo Galilei : Kirken undertrykket Galilei, men han fikk rett til slutt. Underforstått: Den mektige Vitenskapen undertrykker nye ideer, men de vil vinne frem til slutt. Men argumentet er logisk ugyldig. En ny ide er ikke riktig fordi den undertrykkes. Mange nye ideer er faktisk gale.

Lie tar derfor feil når han bruker platetektonikken som eksempel på at vitenskap forkaster en ny ide fordi den ikke passer med innholdet i etablerte modeller. Alfred Wegeners opprinnelige ide om kontinentaldrift ble forkastet fordi den gikk ut på at kontinentene skled rundt på jordskorpa, noe friksjonen gjorde umulig. Først senere viste havbunnspredningen at hele jordskorpen beveget seg, det vi kaller platetektonikk.

Forskere vet selvsagt at det er mye de ikke vet. Ellers ville de sluttet å forske. Forskning må alltid være klar over sine begrensinger. Men det er ikke et nyttig bidrag å helle forskningsbarnet ut med det relativistiske badevannet.